Vanskeligere Påskequiz

Hva sa Jesus om folket da han hang på korset?




Hvor mange ganger fornektet Peter Jesus?




Hva het hagen der Jesus var med disiplene for å be?




Hva sto det over Jesus på korset?




Hvilket tegn brukte Judas for å forråde Jesus?




Hva het disippelen som ikke trodde at Jesus var oppstått før han fikk kjenne på sårene?




Hva revnet i to da Jesus døde?




Hvem eide graven som Jesus ble lagt i?




Hva sa Jesus da han viste seg for disiplene?




Hvilken farge var det på kappen som Jesus fikk hos Pilatus?






Puslespill – Skatten i åkeren

Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.          (Matt. 13,44)

Denne lignelsen handler om at Gud fant noe som var så verdifullt at han kunne betale hva som helst for å få det.  Det verdifulle var vi – menneskene. Gud kjøpte oss og betalte med Jesu blod på korset, sin egen sønn. Tenk at han elsket oss så høyt!

 


Bendik og Christopher- Jesus og barna

Bendik og Christopher, logo2Tekst: Camilla Eliasson                  Illustrasjoner: Karin Lindroos

Mormor Toppen sitter i en gyngestol under Tenketreet og gynger og gynger. Hun har sittet der hver dag siden snøen smeltet og jorden tørket såpass at ikke mejene kilte seg fast i søla. Før den tid satt hun og gynget inne ved vinduet og tittet ut på våren som kom litt mer for hver dag. Faktisk har hun vært hos Bendik og Christopher hele vinteren fordi hun var for syk for å bo for seg selv på Vestlandet. Det er hyggelig å ha Mormor Toppen i huset, men litt trist alikevel fordi hun har blitt syk. «Jeg er gammel, vet du,» svarte mormor når Christopher spurte hvorfor hun var blitt syk, «jeg kan ikke leve evig på denne jorden. Men jeg blir nok her en stund til, tror du ikke det?» Det tror Christopher. Det vil si, hvis ikke Theodora plager livet av henne, da. Theodora er Bendik og Christophers lillesøster på fire år, og hun kan være skikkelig irriterende. Javisst, hun kan være søt også, med to små fletter som danser rundt hodet hennes når hun løper, og varme, lubne hender som gir gode godnatt-klemmer. Men mest av alt er hun irriterende. Hvis Christopher har lagt et spesielt vanskelig puslespill, kommer Theodora og river det fra hverandre. Hvis Bendik og Bendik og Christopher, logopappa spiller sjakk velter Theodora brettet når det er som mest spennende. Ikke en gang mamma får være i fred. En gang hun skulle lage en kake med krem klarte Theodora å velte hele muggen med fløte så alt fløt bortover kjøkkengulvet! Og butikken var stengt for kvelden så kaken ble ikke ferdig! Christopher sitter i Tenketreet og tenker på det da han ser Theodora kommer springende ut av huset. Det er visst bare i Tenketreet han får sitte i fred, for Theodora er for liten til å klatre opp. Bendik løper foran Theodora og kommer i rasende fart mot Tenketreet. Christopher slenger ut taustigen slik at Bendik kan komme seg fortetst mulig opp. Før lillesøsteren deres er framme ved treet, heiser de stigen opp. Theodora setter i et hyl, men Bendik tørker pannen for liksom-svette. «Puuh,» sier han, «jeg kom meg unna! Hun jaget meg som en løvinne fordi jeg tok den siste hvetebollen!» Typisk Theodora, tenker Christopher. Kan ikke unne storebroren sin en eneste bolle. «Her er du trygg,» sier han og gir Bendik en liten bunke tegneserier som de har forvart i Tenketreet.

Bendik og ChristopherDe koser seg ganske godt i Tenketreet, mens Theodora hyler. Men plutselig blir hun ganske stille, og det eneste de hører er mejene på mormors gyngestol som knirker. Frem og tilbake, frem og tilbake. Christopher titter ned og ser Theodora sitte trygt og godt i mormors fang, mens mormor prater stille og rolig. Det er noe helt spesielt med Mormor Toppen og Theodora. Da Theodora ble født og fikk navnet sitt, sa alle at hun var oppkalt etter mormors mann som hadde dødd for mange år siden. Han het Theodor, og mormor hadde vært så glad i ham og savnet han så fælt. Den gangen skjønte hverken Bendik eller Christopher at Theodora hadde noe med Theodor og gjøre, men nå hører de at det er likt. Og Mormor Toppen har alltid vært så fryktelig glad i Theodora, og kaller henne et «velsignet barn.»

«At hun orker å holde den skrikerungen!» sier Bendik. «Det er over min fatte-evne!» Det sier ikke så lite for Bendik er to år eldre enn Christopher og forstår det meste. Men når de ser de to som gynger der nede på  bakken så ser det koselig ut også. Theodora har lagt hodet mot Mormor Toppens skulder og lytter oppmerksomt til det hun sier. «Kanskje hun forteller en historie,» hvisker Christopher. «Kanskje,» sier Bendik, og akkurat da angrer de seg fordi de klatret opp i Tenketreet. Ingen forteller historier som Mormor Toppen. «Hvis vi klatrer ned på baksiden, så merker kanskje ikke Theodora det,» sier Bendik, og så gjør de som han foreslår.

Bendik og Christopher2Theodora merker faktisk ingenting, men Mormor Toppen gjør det. Hun ser at de to guttene smyger seg bort fra Tenketreet og bak stolen hennes. Der slår de seg ned i sommergresset og later som om de leter etter gro-blader og firkløvere. Mormor Toppen smiler og sier: «Og nå skal jeg fortelle dere om hva Jesus gjorde den gangen masse små barn kom til ham. Han hadde pratet med de voknse om veldig alvorlige ting i en lang, lang stund. Så plutselig hørte de hyl og skrik fra veien og når de så opp kunne de se masse småttinger komme springende opp mot ham. Mødrene deres var med selvfølgelig, men de klarte ikke så passe på så alle var stille og veloppdragne. Da Jesu disipler så alle barna, ble de veldig sinte og sa til mødrene deres: «Hva er det dere tenker på? Komme å forstyrre Mesteren? Nei, ta med dere skrikerungene hjem!» Men da Jesus hørte det så han strengt på disiplene sine og sa: «La barna komme til meg, hindre dem ikke, for Guds rike hører dem til!» Og så tok han barna opp i fanget sitt og velsignet dem.»

Bendik klarer ikke å være stille lenger. Det klarer han sjelden. «Hvorfor gjorde Jesus det?» spør han. «De forstyrret ham jo mens han pratet om viktige ting!» Theodora spretter opp og ser sint på ham: «Du tok bollen!» sier hun og rynker den lille pannen sin. Mormor stryker henne over håret og sier. «Så, så, skatten min, det ordner seg. Jo, Bendik, jeg tenker at han gjorde det fordi han var glad i barna og ville velsinge dem. Men også fordi han ville lære disiplene og de som hørte på ham noe veldig viktig.» «Han ville lære dem enda flere viktige ting,» retter Bendik, «han hadde jo allerede lært dem en hel del!» «Stemmer på en prikk det,» sier mormor. «Men det var tydligvis noe de ikke hadde skjønt ennå siden de ville jage småbarna bort fra Jesus. Jesus ville nemlig ha barna rundt seg. Han mente at de var like verdifulle og viktige som de voknse. Alle har en plass hos meg, tenker jeg han ville lære dem. Alle er viktige i Guds rike.»

Theodora begynner å nikke kraftig der hun sitter. «Jeg også,» sier hun. «Jeg er også viktig.» «Mm,» sier Mormor Toppen. «Hva tror dere, gutter? Tror ikke dere at Theodora også er viktig?» Både Bendik og Christopher blir litt skamfulle når de husker at de nettopp har tenkt at Theodora var så slitsom. Hun er slitsom, det er jo sant, men hun er viktig også. «Hun er vel det,» sier Christopher. «Ja, skjønt jeg vet ikke helt på hvilken måte,» sier Bendik. «Jeg kan spise boller!» sier Theodora, og Mormor Toppen legger til: «Og så kan hun gjøre gamle damer glade. Og gi godnattklemmer til storebrødre. Og være en velsingelse for sine foreldre. Og være et vitne om Guds godhet. Og vokse seg opp til et kvinne som vil arbeide for Gud.» «Hadde ikke tenkt sånn på det,» sier Bendik da litt skamfull, men så lyser han opp: «Og så kan hun få deg til å fortelle oss historier fra Bibelen, mormor!» «Slik at vi også kan lære ting,» sier Christopher. Da stryker Mormor Toppen dem over håret og sier: «Velsignede barn.» Etterpå sitter de sammen i gresset og hører flere historier fra Bibelen og lærer ennå flere viktige ting, og rett som det er kommer mamma ut med en fat nye hveteboller og en mugge saft til alle fire.

Barnemøter på Råholt

Barnemøter på Råholt!

IMG_4130

Vi har barnemøte på Råholt hver lørdag klokken 11.00. Alle barn er velkomne til å synge, be og lytte til fortellinger fra Bibelen. I slutten av møtet bruker vi å gjøre noe sammen; tegne, fargelegge, klippe og lime, eller noe annet morsomt. Vi holder til på Kroken 2. Der har mange av de som bor på Råholt og som er voksne nå gått på søndagsskole når de var barn, og vi syns det er fint å kunne fortsette med det. Vi syns det er viktig at alle barn får sjansen til å høre om Jesus. Velkommen du også! Ring gjerne 63961220 hvis du har spørsmål.

 

Fortellingen om Elmer Ensom

Fortellingen om Elmer Ensom

Tekst: Camilla Eliasson
Illustrasjoner: Karin Lindroos

Les fortellingen om Elmer Ensom, etterpå kan du klikke på fargebildene og fargelegge dem selv som du vil at de skal være.

Ensomme Elmer3med fargerTre ting bør du vite om Elmer Ensom før vi begynner fortellingen vår. For det første het han egentlig ikke Elmer Ensom. Han hadde ikke noen eget etternavn for han var hentet fra et barnehjem der ingen visste hvem som var foreldrene hans. Men han fikk bo hos et gammelt ektepar som het Klara og Konrad Jespersen, og brukte derfor navnet deres. For det andre var det frøken Larsen på skolen som hadde skylden for at han fikk kallenavnet Elmer Ensom, for den aller første skoledagen, da Elmer hadde bodd hos Jespersens i to uker og gledet seg til å få venner på skolen, sa frøken Larsen så alle hørte det: ”Åja, der har vi Elmer fra Jespersens. Stakkars liten, du er vel ensom du…” Ja, og da lo alle de andre elevene og stakk hodene sammen og mumlet ”Elmer Ensom” mens de pekte på ham.

For det tredje var ikke Elmer helt ensom allikevel. Da han gikk hjem fra den aller første skoledagen hørte han noe som pep og krafset i skogkanten ved Jespersens småbruk. Han smøg seg på alle fire innover mot lydene og fikk øye på en liten valp som lå og klynket for seg selv. ”Hei du,” mumlet Elmer. ”Er du også ensom?” Da bjeffet valpen så høyt at det var som et tordenskrall over himmelen, og da han fulgte Elmer ut av skogen var han så rask som et lite lyn. ”Du kan hete Lyn Og Torden!” lo Elmer, men med tiden ble det for langt å si så han kalte hunden bare for Lynet.

Da tror jeg du er klar til å høre historien. Her kommer den:

Det var tidlig morgen og Klara satte over kaffekjelen på det store vedkomfyren i kjøkkenet. Hun stønnet da hun reiste seg og la hånden over den brede ryggen sin. ”Ojoj, den ryggen, den ryggen,” klaget hun og satte fram et fat med åtte brødskiver med syltetøy. ”Jaja, Elmer, jeg er for gammel til å være mor for deg, kan du skjønne. Du må nok klare deg alene i verden. Hva tror du Konrad? Skal forlater vi nok dette jordelivet.” Konrad bladde i en gammel avis og mumlet noe om at han da mente de skulle klare noen år til, men at Elmer gjorde klokt i å gå på skolen og lære seg et og annet om livet. Elmer sa ingenting, men tok fire brødskiver fra fatet og la dem foran seg på bordet. ”Jaa, spiser gjør han guttungen,” sa Klara og ynket seg ned på stolen sin, ”men han blir da ikke noe større!” ”Gi ham et par år,” mente Konrad, ”gutten er bare åtte. Men du gjør klokt i å bli stor fort, Elmer-gutt!” Elmer bare nikket og smilte slik at de gamle, snille menneskene ikke skulle se det. Han smuglet to av brødskivene ned i sekken sin, knøt den og reiste seg fra bordet. ”Takk for mat! Jeg må vel i veien jeg.” ”Gjør det,” sa Klara, ”men ikke snuble på skoleveien! Jeg er for gammel til å skrubbe vekk grønske av bukseknær!”

Ensomme Elmer2bmed farger Elmer Ensom tuslet ut i det klare høstværet. Han kikket bortover skoleveien, og så smatt han over mot skogen som strakte seg på baksiden av småbruket. Der sto et lite, falleferdig skur som ikke dugde til annet en å lagre gamle redskaper og slikt. Han lirket opp døren og plystret lavt. Lynet kom farende over gulvet og holdt på å dytte Elmer overende i ren lykke ”Hei, gamle gutt!” sa Elmer og satte seg på huk slik at Lynet kunne slikke ham i ansiktet. Elmer åpnet sekken og lot Lynet få to brødskiver med syltetøy. Bringebærsyltetøy var det beste Lynet visste.

Etterpå løp de av sted til en liten lysning i skogen som bare de to visste om. Der kunne de være ensomme sammen, og Elmer brukte hele formiddagen til å kaste en pinne som Lynet hentet til ham hver gang. Til slutt var de så trette av leken at de la seg i mosen og sovnet. Elmer fikk grønske ikke bare på bukseknærne, men nedover hele skjorteryggen. ”Jeg fatter ikke hvordan du får det til!” stønnet Klara da hun fikk seg ham samme ettermiddag, men hun helte vann i en kjele og vasket klærne til de ble skinnende rene. Klara var fæl til å klage, men flink til å vaske.

Ensomme Elmer1med farger Det hendte selvfølgelig at Elmer Ensom gikk til skolen også. Han ville jo ikke at frøken Larsen skulle si til Klara og Konrad at han ikke lærte seg noe. Han kunne både lese og skrive, men det var bare det at han følte seg så ensom på skolen. De andre barna sto i klynger i skolegården og pratet om ting han ikke visste noe om. Slikt som hva søsknene deres gjorde, eller hvordan vennene deres hadde det eller om det siste familieselskapet de hadde vært i. Det hendte de spurte han om noe også. ”Hva driver du med om dagen da, Elmer Ensom?” kunne de si. ”Du er vel glad for at du får bo på småbruket sammen med de gamlingene?” Elmer kunne selvfølgelig fortalt at Jespersens var snille mennesker og at han faktisk hadde en venn som het Lynet, men han fikk liksom ikke sagt det. Han var liksom bare Elmer Ensom på skolen. I skogen hjemme med Lynet derimot, kunne han være den amerikanske presidenten og Lynet hans tjener, eller han var den modige skipperen på verdens største skip og Lynet matros, eller han var… den mest populære gutten på skolen og Lynet hans berømte veddeløpshund.

Ensomme Elmer6

En dag da Lynet og han lekte nettopp det med skipperen og matrosen på verdens største skip, oppdaget de noen mennesker som var på vei gjennom skogen. ”Sjørøvere!” hvisket Elmer til Lynet og dro han med seg under en busk. De ble liggende stille, og fikk seg to menn og en kvinne som nærmet seg. Mennene hadde på seg søndagsdressene sine med fine hatter på hodene og damen hadde en langt skjørt med skaut til. ”Det er da bare deilig å spasere til bedehuset når det er så flott vær!” sa damen og snuste liksom ut i luften. ”Ja, du kan så si,” sa mannen, ”men det blir vel verre til vinteren.” ”Spiller ingen rolle,” lo den andre mannen. ”Jeg vil ikke gå glipp av en eneste møte! Ikke om det så blir snøstorm og sprengkulde!” De lo alle og begynte å gå raskere. Elmer ble litt nysgjerrig. ”Vi følger etter dem, Lynet,” sa han og Lynet lot seg ikke be to ganger. De snek seg etter den lille gruppen og kom snart ut på andre siden av skogen. Elmer hadde aldri vært der før, og han oppdaget at stien snodde seg mellom en liten klynge hus. Damen og mennene fortsatte mellom husene og det ble vanskeligere å følge etter dem uten at de merket det. Rett som det var stupte Elmer ned i en grøft og dro Lynet etter seg hvis han trodde menneskene der framme hadde merket at han fulgte etter dem. Den siste gangen han tittet opp fra en grøft var menneskene forsvunnet. ”Æsj, vi mistet dem,” sukket ham, men han hadde ikke tenkt på at Lynet faktisk var en hund og kunne lukte seg fram til hvem det skulle være. Lynet luktet seg ut av den lille landsbyen og bak en liten sving, og plutselig fikk de øye på et lite hus som lå litt for seg selv. Det var lys i vinduene og mange mennesker ute i hagen. Elmer og Lynet ventet til alle hadde gått inn i huset og så listet de seg etter. Han våget ikke å gå inn gjennom døren, men fant en stubbe å stå på slik at han kunne titte inn gjennom et bakerste vinduet.

Ensomme Elmer5Det var masse mennesker i det lille huset, faktisk så mange at ikke alle fikk plass på trebenkene som var satt ut på gulvet. Noen måtte stå også, og helt fremst i lokalet sto en mann med en stor bok åpen i hendene. Mannen smilte og sa: ”Da er alle hjertelig og varmt velkomne til dette møte! Vi har kommet for å høre Guds ord og for å be til Jesus sammen.”

”De er kristne,” sa Elmer til Lynet som sto nede på bakken og ikke så noen ting. Elmer visste ikke mye om de kristne, men han trodde jo på Gud som hadde skapt verden og sånn. Hele forsamlingen begynte å synge en salme som Elmer aldri hadde hørt før. Den handlet om Guds kjærlighet som fyller hjertene. ”Fin sang da!” sa Elmer og Lynet pep litt. Etter sangen begynte mannen der framme å snakke. ”I dag vil jeg lese fra Johannes Evangelium det tyvende kapitlet, vers 17. Der står det: ”Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min fader og eders fader, og til min Gud og eders Gud.” Det er vår Herre Jesus Kristus som sa disse ordene da han vandret på jorden. Og jeg synes det er så fint å lese dem. De forteller meg for det første at Jesus som er Guds sønn, ser på oss som sine brødre. Og han sier at Gud, som er hans far, også er vår far! Ja, kjære venner, for meg er dette så vidunderlig. Jeg forstår at hvis jeg kommer til Jesus og blir innlemmet i hans familie, da blir jeg aldri ensom mer. Da har jeg en far i himmelen og søsken her i menigheten…”

Lynet pep igjen og Elmer sa: ”Han sier at vi ikke trenger å være ensomme hvis vi har Jesus.” Akkurat da gikk det opp for ham hva han hadde sagt. Ikke ensom mer? Var det mulig?

”Vi vet at det står i Bibelen: ”Så høyt elsket Gud verden at han ga sin sønn for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv,” fortsatte mannen med Bibelen. ”Venner, Gud elsker oss. Så høyt at han inviterer oss til å komme inn i hans familie. Og hvordan kommer vi dit? Jo, gjennom å ta imot Jesus som vår frelser. Jesus elsker oss, venner. Han vil bli vår frelser og vår bror.”

Elmer presset nesen inn mot det kjølige glasset i vinduet. Elsket virkelig Jesus ham? Elsket Jesus Elmer Ensom? Det hadde han aldri trodd. Han hadde aldri…

Før han fikk tenk ferdig sviktet stubben han sto på og Elmer deiset i bakken. Han landet på Lynet som bjeffet og pep så det låt som et tordenskrall og Elmer dunket hodet i veggen på bedehuset med et høyt dunk. Det ble et veldig leven inne i bedehuset og menneskene kom tumlende ut av døren mens de snakket i munnen på hverandre. ”Hørte dere det? Hva kan det være?” Predikanten var den første som oppdaget Elmer og Lynet. ”Neimen, se her, ” sa han, ”det er en liten gutt og hunden hans!” ”Hva har skjedd?” sa noen. ”Har han ramlet?” ”Har han ramlet ut av vinduet som hin Eutykus?” sa en gammel kvinne og mente en gutt hun hadde lest om i Bibelen som ramlet ut av vinduet da møtet ble langt. ”Nei, jeg tror da ikke det,” sa predikanten, ”han har visst falt av denne stubben.” ”Stakkars liten,” sa damen fra skogen og knelte ned ved Elmer. ”Har du slått deg lille venn?” Det hadde Elmer. Han snufset og hikstet og predikanten løftet han opp og bar han inne i bedehuset. Han fikk sitte ved den store vedovnen og varme seg resten av møtet og Lynet satt ved siden av. Predikanten fortsatte å tale og Elmer lyttet med lukkede øyne.

Ensomme Elmer4”Nå er møtet ferdig,” sa predikanten og rusket i Elmer. Elmer åpnet øynene og husket først ikke hvor han var. Han hadde nok sovet en liten stund. Så husket han alt og så ”Ånei, det er vel ikke over ennå vel?” Predikanten smilte og sa: ”Jo, det er nok det. Alle har gått hjem. Jeg tenkte jeg kunne følge deg hjem også. Du føler deg vel bra?” Jo, Elmer følte seg bra. Bedre enn noen gang faktisk. Han likte å tenke på Jesus som ville være broren hans og Gud som ville være faren hans. ”Jeg vil ikke gå hjem,” sa Elmer, ”jeg vil at Jesus skal være vennen min også akkurat som du sa. JEG VIL IKKE VÆRE ELMER ENSOM LENGER!” Og når han hadde sagt det begynte han å gråte for det var så trist å være Elmer Ensom. Da satte predikanten seg ved siden av ham, tok hånden hans og fortalte enda en gang om Jesus som vil være venn med alle, ja, faktisk være alles bror. ”Du trenger ikke å være Elmer Ensom,” sa predikanten. ”Du kan være Elmer Elsket. Jesus elsker deg.”

Den dagen ble Elmer Ensom til Elmer Elsket. Det var ikke vanskelig. Han bare åpnet hjertet sitt og ba Jesus om å bli hans beste venn. Så ble han det. Og fra den dagen var Elmer aldri ensom mer.

Fargelegg dine egne bilder!

Fargelegg tegning fra AronNå kan du fargelegge dine egne bilder online! Tegn et bilde med svart tusj, eller tegn over med tusjpenn etterpå. Tenk på å tegne store flater som kan fargelegges. Scan bildet som svart-hvitt i GIF-format. Send det så til Barnebladet Høst. Bildene som blir lagt ut kan fargelegges av alle som er inne på barnebladet.no.

Fargelegg tegning fra JoelHer er noen fine bilder som vi har fått inn. Trykk på bildene for å fargelegge dem.

Fargelegg tegning fra Caroline

Fargelegg tegning fra Sandra Michelle

Barnemøter på Råholt!

IMG_4130

Vi har barnemøte på Råholt hver lørdag klokken 11.00. Alle barn er velkomne til å synge, be og lytte til fortellinger fra Bibelen. I slutten av møtet bruker vi å gjøre noe sammen; tegne, fargelegge, klippe og lime, eller noe annet morsomt. Vi holder til på Kroken 2. Der har mange av de som bor på Råholt og som er voksne nå gått på søndagsskole når de var barn, og vi syns det er fint å kunne fortsette med det. Vi syns det er viktig at alle barn får sjansen til å høre om Jesus. Velkommen du også!

Telefonen

Telefonen

Tekst: Camilla Eliasson

En gang i tiden var det en mann som oppfant telefonen. Han het Graham Alexander Bell. Det var vel og bra at han fant opp nettopp telefonen, men jeg lurer litt på hvorfor han gjorde det. Jeg vet ikke hvordan det hendte, men jeg kan godt tenke meg det. Kanskje det var slik: Les videre

I begynnelsen skapte Gud – fortellingen og puslespill

I det siste nummeret av Barnebladet Høst skrev vi om skapelsen. Det var Gud som skapte himmel og jord, og på en uke skapte han alt som finnes på jorden og i universet. Vi tok for oss hva som skjedde dag for dag, med  oppgaver på så og si hver side.

Her på hjemmesiden kan du lese skapelsesfortellingen som den er fortalt i Bibelen, og så har vi et puslespill fra Edens hage. Har du tenkt på hvor fin naturen er nå, da kan du tenke deg at det var helt vidunderlig i Edens hage, der de første menneskene bodde. Les videre

Gjesten – et hørespill laget av Pilgrimsskolens elever

Jesus var også flykting, hvordan ble han tatt i mot?

Her er en julegave til alle Barnebladet Høst sine lesere. Det er et hørespill som Pilgrimsskolens elever har laget sammen med Camilla Eliasson. Det er Camilla som har skrevet og regissert hørespillet. Det handler om en russisk flykting som kommer til den norske familien Viken midt i julefeiringen. Det handler om julens budskap – om å forstå hva julen egentlig handler om.

Gjesten

Barna som kom til Gud

I sommerens papirutgave av barnebladet Høst hadde Camilla Eliasson et par fortellinger om «Barna som kom til Gud» Her er de, og hvis du følger med på hva som skjer her på hjemmesiden vår, kan det hende at det kommer flere etter hvert. Denne gangen får vi møte Na´amans tjenestejente og gutten Samuel som lyttet når Gud talte. Les videre

Hemmeligheten i Krattskogen, kapittel 24

En fullkommen julekveld

Det var julekveld. Vi hadde hatt det så deilig hele dagen at jeg hadde måttet si til meg selv mange ganger: Tenk at dette er sant! Mor og far var kommet to uker før, og Philip og jeg hadde fått fri fra skolen og reist med onkel Peter til Liverpool for å møte dem på båten. Vi hadde gått i rulletrapp, og vi hadde bodd på hotell og spist kylling og is til aftens, og vi hadde tatt heisen opp til rommet vårt, og heiseføreren hadde latt Philip få trykke på knappene, så heisen gikk og stoppet. Så hadde vi blitt vekket tidlig neste morgen, og før det var lyst, drog vi av sted til havna. Vi hadde stått og sett på alle passasjerene som kom strømmende nedover landgangen fra en diger båt, og plutselig hadde onkel Peter ganske rolig sagt: «Her kommer de.» Og der stod mor og far og viste passet oppe ved landgangen.

Philip hadde straks slengt seg i armene på far, og så hadde han gått bort til mor og klemt henne så hun mistet hatten av hodet. Men jeg stod ganske stille, for jeg ville først bli ordentlig sikker på alt sammen. Og da mor kom bort til meg, så jeg henne opp i ansiktet, og plutselig visste jeg at nå hadde jeg funnet noe som jeg hadde lengtet etter i alle disse årene, uten å vite det. Jeg ble så overveldet ved å oppdage dette at jeg bare stod der og stirret på henne. Og hun forhastet seg ikke. Hun stod og ventet og så på meg til jeg strakte armene opp for å kysse henne. Da satte hun seg på huk og drog meg inntil seg. Og der på kaia i regnværet, mens folk hastet til og fra, hvisket hun inn i øret mitt hvor glad hun var i meg. Og der og da bestemte jeg meg for at hun aldri, aldri skulle få lov til å reise fra meg mer.

Så dro vi tilbake til hotellet. Jeg leide mor i den ene hånden og far i den andre, og Philip sprang rundt oss som en glad, liten hvalp. På hotellet spiste vi frokost og hadde det så hyggelig at vi nesten kom for sent til toget hjem.

Vi skulle bo hos tante Margaret til vi kunne få tak i et hus for oss selv, og derfor var vi der alle sammen da de tre små barna fra London kom uka etter. De var så tynne og bleke, og til å begynne med så det ut som om de ikke likte seg. De var redde for å sove alene i senga, og det så ikke ut som de likte alminnelig mat heller. Derfor lot vi dem alle tre ligge i en dobbeltseng, og så fikk de potetkake med sirup på til aftens. Og da ble de mye gladere, og begynte å trives.

Den første morgenen hadde vi alle gått ut med far for å finne et lite juletre i skogen. Vi plantet det i en stor blomsterpotte da vi kom hjem, og pakket potten inn i rødt krepp-papir. Det var i grunnen i siste liten også, for samme natten falt snøen, og alle de små juletrærne i skogen ble begravd.

Barna fra London hadde aldri sett hvit snø før, bare grått slaps, og nå ble de aldeles begeistret. Etter frokost kledde vi Alfie og Lizzie i yttertøy som var altfor stort, og så dro vi alle sammen ut over markene for å gå med julegaven til Tandy. Han skulle få et par ullvotter som jeg hadde brukt ukevis på å strikke. Vesle Minnie ble igjen hjemme på kjøkkenet hos Terrys mor, for henne var hun blitt så glad i. Ja, hele den tida de var hos oss, tre uker, var det sjelden hun gikk fra henne, og med alt det hun fikk smake og nippe til og skrape ble vesle Minnie så tykk og god før hun måtte tilbake til London at alle klærne var blitt for små, og hun måtte reise i en kjole etter meg.

Himmelen hadde klarnet igjen etter snøfallet, og nysnøen var så skinnende hvit at det skar oss i øynene der vi gikk over de store, hvite markene. Vi kom til hytta hos Tandy, og kona hans åpnet døra og bad oss komme inn. Vi fikk sitte rundt peisen der store kubber flammet, drakk varm, søt kakao og ble venner med en syk sau som lå på en sekk borte ved ovnen. Tandy selv var i skogen og hogde staur.

Lille julaften var vi igjen på farten, i frost og solskinn, for å gå med julegaver gil Robinson-familien. Jeg hadde laget små ullballer til tvillingene, og Philip hadde laget en kalender som han hadde fått i stand av et prospekt-kort med en fugl på, et som han var spesielt glad i. Det skulle herr og fru Robinson få. Begge syntes vi at vi virkelig hadde noe med oss som var verd å gi. Vi løp og skled og kastet snøballer på hverandre hele veien, og da vi endelig kom fram til prestegården, fant vi på at vi ville gå til bakdøra og late som vi var ute for å synge julesanger. Vi sang «Glade jul», for det var den eneste julesangen Alfie og Lizzie kunne utenat, og fru Robinson syntes det var nydelig og kom til døra med en tvilling under hver arm for å gi oss penger.

Men da måtte vi le alle sammen, og fru Robinson ble så glad for å få hilse på Alfie og Lizzie. Vi sparket snøen av støvlene og fikk komme inn i barneværelset, og smake på julekaker og drikke varm saft. Tvillingene fikk presangene sine med en gang, for jeg hadde så lyst å se om de likte ballene. Naturligvis skulle de ikke fått dem før på julekvelden, men, som fru Robinson sa, har de så dårlig hukommelse i den alderen, så hvis de fikk dem om igjen da, ville de nok ikke huske at de noen gang hadde sett dem før. Tvillingene var jo så små, og nå tok de hver sin ball og satte seg i en krok og begynte å spise på den med en gang. Men fru Robinson sa at det var jo bare fordi de ikke var vant til ullballer.

På veien hjem fikk Philip en god idé. Vi burde lære oss en julesang som vi kunne synge for mor og far og tante og onkel på juledag. Philip var med i guttekoret på skolen, og der hadde han lært en annen stemme på flere av julesangene, og nå ville han lære oss en. Vi valgte «Deilig er den himmel blå», for den kunne jeg utenat, og Alfie og Lizzie kunne lett lære de korte versene. Og det greide de virkelig mens vi trasket av sted gjennom snøen den lange veien hjem.

Men nå var juledagen kommet, og det store høydepunktet nærmet seg. Vi hadde funnet godter i strømpene våre om morgenen, vi hadde vært i kirken, vi hadde kommet hjem og spist deilig julemiddag, og så hadde vi vært på tur i åsen om ettermiddagen, med far og onkel Peter. Da vi kom tilbake, var vi merkelig nok blitt sultne igjen. Så vi hadde drukket te, og far hadde skåret opp kaken med den indiske dolken sin, og vi hadde trukket knallbong-bonger, men vesle Minnie ble redd for smellene, og begynte å skrike, like til Terrys mor tok henne ut på kjøkkenet og matet henne med sjokoladekjeks. Men så sa tante: –Nå er det best dere går ut litt, barn. Og mor sa: –Gå ut på kjøkkenet og se hvordan det går med Minnie. Og far sa: –Den som nå kommer inn i stua igjen, kan risikere å bli spist opp av en stor, brun bjørn. Og Philip pikket i oss etter tur og hvisket: –Kom igjen, nå har vi sjansen.

Så snart stuedøra var forsvarlig lukket bak de voksne, trakk vi yttertøy på oss og listet oss ut gatedøra. Hele verden var ganske stille, og stjernene kastet sølvglans over snøen. Philip ordnet oss i en fin hestesko og nynnet tonen. Og så la vi hodene tilbake og begynte å synge:

Deilig er den himmel blå,

lyst det er å se derpå,

hvor de gylne stjerner

blinker, hvor de smiler,

hvor de vinker oss fra

jorden opp til seg.

Jeg så opp på stjernene og kom til å tenke på himmelen og Terry, som var langt, langt der oppe. Kanskje han vinket til oss nå. Vi sang videre og kom til det fjerde verset:

Stjernen ledet vise menn

til den Herre Kristus hen.

Vi har og en ledestjerne,

og når den vi følger

gjerne, kommer vi til

Jesus Krist.

Tenk at Terry var kommet dit nå, og jeg skulle også få komme dit, når jeg fulgte den gode hyrde der hvor han ledet meg.

Denne stjerne lys og mild

som kan aldri lede vill,

er hans guddoms-ord, det

klare, som han lot oss

åpenbare, for å lyse for

vår fot.

Jeg sang så sterkt jeg kunne, og jeg gledet meg over at jeg dette året hadde lært å kjenne den gode hyrde og var blitt glad i hans ord. Men så var sangen slutt, og vesle Alfie  hamret begeistret på døra. Den ble åpnet, og der i gangen stod mor og tante med papirhatter på, og far og onkel lot som de ikke visste at det var vi som hadde sunget, og Terrys mor stod der med tårer i øynene og vesle Minnie på armen. Vi sprang inn i gangen til dem. –Likte dere det? ropte vi. –Trodde dere virkelig at det ikke var oss?

Men i samme øyeblikk skvatt vi alle til av et skingrende skrik fra Lizzie. Hun hadde fått øye på noe gjennom den åpne stuedøra, og nå fløy hun dit inn. Det var ikke lenge før vi alle kom etter. Alle lys var slokket i stua, unntatt de på juletreet. Nå var det vakkert pyntet, og de små stearinlysene kastet et rosenrødt skjær over det mørke rommet. Det var så vakkert at vi tidde ganske stille og satte oss i ring på golvet rundt treet. Alfie og Lizzie hadde åpnet øynene så vidt at jeg kunne se alle julelysene speile seg i dem, og da far begynte å dele ut presangene, skalv de av spenning og glede.

Minnie fikk en vakker dukke med gult, krøllete hår og klær som kunne tas av. Hun tok den i armene og kysset den, og så satt hun seg fornøyd på fanget til Terrys mor og brydde seg ikke mer om det som foregikk. Lizzie fikk en søt, liten lysegrønn kjole som tante Margaret hadde sydd, og hoppetau med blå og gule håndtak. Vi kledde henne om med en gang og førte henne stolt ut til det store speilet i gangen, og der stod hun og stirret på seg selv med tindrende øyne. De hvite, magre kinnene var røde av glede. Jeg syntes plutselig at hun så ganske vakker ut, og det syntes nok Alfie også, for han slo henne på ryggen, og ropte: –Å, Liz, du er virkelig barsk! Og så måtte vi alle le, og vi gikk tilbake til juletreet.

Men Alfie glemte straks Lizzie da han fikk sin egen julegave. Vi fikk aldri greie på hvordan tante Margaret hadde fått vite at Alfie hadde bedt om å få rulleskøyter i nesten et år, men det må være noen som har sagt det til henne, for der lå de, blanke og skinnende og akkurat rette størrelsen. Alfie sa ikke stort, men en kunne skjønne på mumlingen hans at han var glad, og da tante Margaret kom inn for å dytte dyna omkring han på kvelden, fant hun at han sov med en rulleskøyte i hver armkrok.

Philip og jeg hadde vært virkelig interessert og spent da gjestene våre pakket opp sine presanger, men nå ble vi enda mer spente, for nå kom turen til oss. Far tok en firkantet pakke som lå under juletreet og rakte den til Philip. –Du må være forsiktig når du åpner den, sa han. –Den er lett å knuse. Philip brukte skrekkelig lang tid på å pakke opp. Han likte alltid å trekke ut gleden så lenge som mulig, men endelig kom gaven til syne. Philip visste visst ikke om han skulle le eller gråte, så overveldiget ble han. Det var et svart Kodak fotoapparat, akkurat likt det vi så ofte hadde sett på borte i butikken. –Philip! hylte jeg. –Du har fått det! Men så holdt jeg inne, for nå skjønte jeg at det var min tur å få gave. Far hadde funnet fram en flat, hard pakke og rakte den mot meg. Alle flokket seg omkring for å se mens jeg flerret av papiret så fort jeg kunne. Jeg gispet av glede og ble ganske rød opp i hårroten. Det var mitt eget bilde, men ikke det krøllete, fillete, gamle brevkortet; Det var et stort, vakkert bilde i fin ramme som jeg kunne henge over senga og ha resten av livet. Ja, det var akkurat likt det som pastor Robinson hadde  på kontoret sitt.

Nå var turen kommet da de voksne skulle åpne sine pakker, og de var like glade som vi. Det var for det meste hjemmelagde ting, og vi var svært stolte over dem. Onkel Peter fikk en bokhylle i løvsags-arbeid, tante Margaret fikk portemoné, far fikk brevmappe, og mor fikk en tevarmer. Terrys mor fikk en brodert lommetørkle-mappe som hun beundret høylytt. Det var naturligvis andre presanger også, men dette var de viktigste, og da alle hadde åpnet alt, viste det seg at Minnie satt og sov på fanget til Terrys mor, og Lizzie satt i den grønne kjolen sin og nikket med hodet mot veggen. Så de ble båret til sengs og kledd av, og Alfie gikk også opp, for vi ville ikke at han skulle vekke søstrene hvis han kom senere.

Så hjalp Philip og jeg til med å rydde opp, og Philip og far satte seg på sofaen sammen og så i fugleboka for sikkert tiende gang. Men nå var det annerledes, for Philip satt med fotografi-apparatet i fanget, og de planla hvilke bilder han skulle ta.

Jeg stakk av for meg selv med bildet i armene og gikk opp trappa. Jeg hadde lyst å sette meg bak det store gardinet i vinduet oppe i gangen og høre når kirkeklokkene skulle ringe. Men da jeg kom til gjemmestedet mitt, fant jeg at mor satt der fra før, og det var enda bedre enn å sitte der alene. Jeg satte meg på fanget hennes og holdt fram bildet mitt, for jeg ville så gjerne at vi skulle se på det sammen. –Er det ikke nydelig? spurte jeg. –Jo, svarte mor. –Men hvorfor er du så spesielt glad i det, Ruth? Fortell meg om det.

Og så fortalte jeg litt forlegen, mens mor lyttet og så ut over snøen. –Og det er ikke bare jeg, sa jeg til slutt. –Den gode hyrde fant meg først, men siden har han funnet Philip, og Terrys mor, og han fant Terry også og bar ham like hjem. Og mamma, stundom tror jeg kanskje han har funnet tante Margaret også, iallfall hadde hun visst glemt ham litt, og da hun så bildet, så minnet det henne om den gode hyrde igjen. –Ja, det tror jeg, svarte mor. –Og vet du hva, Ruth? Jeg også vil gjerne lære så mye mer om ham. Skal det ikke bli fint når vi får lære det sammen? Da jeg var langt der ute i India, pleide jeg stundom å bøye kne og be om at du på en eller annen måte måtte lære å kjenne ham, men jeg syntes aldri jeg visste nok til at jeg kunne lære deg selv.

Jeg så fort opp. Gjorde du virkelig det? utbrøt jeg. –Da var det nok derfor det hendte, alt sammen. Jeg tror det var liksom du som sendte ham til oss, og jeg er glad for at det er slik, for på den måten blir det enda kjekkere enn før.

Jeg la hodet mot skulderen hennes, og vi satt ganske stille og så ut. Jeg sovnet visst nesten, og i halvt drømme så jeg alle oss som den gode hyrde hadde lett etter, og funnet. Nå fulgte vi ham gjennom de grønne markene på Terrys bilde. Der gikk mor og far, tante og onkel, og der kom herr og fru Robinson. Tvillingene stabbet etter gjennom smørblomstene, på de korte, små bena sine, gamle Tandy kom med hele saueflokken etter seg, Terrys mor var der, og Philip og jeg, Alfie og Lizzie og Minnie var der også, for jeg hadde lovt å fortelle dem alt om bildet mitt om morgenen. Og foran oss alle gikk den gode hyrde med sårmerkene i hendene. Han førte oss av sted til et land langt borte, der Terry var, og nå var han sunn og frisk og glad.

Hemmeligheten i Krattskogen, kapittel 23

Tandy forklarer det hele

Stien til skogen var nesten overgrodd av gule bregner og full av lauv, men jeg hastet av sted. Jeg ville komme langt, langt bort fra alle mennesker og finne et sted der jeg kunne sitte alene og tenke på alt det underlige som hadde hendt siden Terry døde.

Da de sa det til meg den neste morgenen at Terry var død i løpet av natten, hadde jeg grått bittert, for jeg var så glad i Terry. Men redd hadde jeg ikke vært. Det var først noen dager senere, da Terry var blitt begravd, at jeg ble virkelig redd. Den kvelden sprang jeg til graven og nektet å gå derfra igjen før tante måtte dra meg i armen og tvinge meg hjem. Alle de andre hadde gått fra graven, moren hans også. Oktobertåken falt og det begynte å bli mørkt, men jeg kunne ikke holde ut å tenke på at Terry skulle ligge der alene i den mørke jorda, hvor jeg hadde sett at han ble senket ned om ettermiddagen mens sola skinte.

–Stakkars, stakkars Terry, hvor kaldt og ensomt det er for ham, hadde jeg sagt til meg selv der jeg lå i senga og gråt bittert. Ikke engang Philip klarte å trøste meg. Til slutt hadde jeg hulket meg selv i søvn, og så utslitt var jeg av den vonde dagen at jeg sov lenge og dypt. Tante kom for å vekke meg neste morgen, men da hun så hvor blek jeg var og hvor tungt jeg sov, hadde hun listet seg av sted igjen og latt meg være. Philip stod opp og gikk til skolen, onkel Peter gikk til kontoret og tante begynte med sitt arbeid. Sola steg høyt på himmelen, men enda sov jeg. Og da jeg endelig våknet, var det alt middag og jeg sprang forbauset ut av senga, for sola stod jo høyt på himmelen og skinte på hagen bak huset.

Det ble ikke sagt stort ved middagsbordet, og da vi hadde spist, gikk jeg ut for å ta en tur i skogen. Tante fulgte meg til porten, kysset meg til farvel og gav meg en karamell, og det var jo en liten trøst, men likevel var jeg skrekkelig bedrøvet der jeg gikk over de våte markene.

Jeg gikk langt, langt, for jeg tenkte ikke på hvor jeg skulle hen. Jeg bare trasket av sted, sparket i det våte lauvet, puffet de gule bregnene til side, og prøvde å glemme at vi hadde latt Terry ligge der alene i jorda. Men jeg kunne ikke glemme det, og da jeg til slutt kom til en åpning i skogen, der et stort kastanjetre stod og bredte ut greinene sine, la jeg meg ned på røttene og hvilte hodet mot stammen og lot sorgen få fritt løp. Tårene falt tett ned på mosen.

Jeg var så bedrøvet at jeg ikke engang hørte langsomme, tunge skritt rasle gjennom lauvet, og derfor kvapp jeg da jeg hørte en kjent stemme like over meg: –Men Veslemøy, Veslemøy, sa den, –hva skal dette bety? Du kommer til å dø av kulde når du ligger her på marka.

Det var Tandy. Han bøyde seg ned og tullet den store, tykke kappen sin rundt meg, akkurat som om jeg skulle være et av hans små lam som hadde løpt bort. Så satte han seg på trerota, og jeg snufset høyt og krøp inn i armkroken hans.

Jeg hadde ikke sett Tandy på flere måneder, for han hadde reist bort for å hjelpe til med saueklippingen i Cradly. Nå ble jeg så glad, men også overrasket over å se ham, og et øyeblikk lurte jeg på om Tandy alltid dukket opp når det var noen som var alene og redde. Men jeg skjønte jo at han ikke kunne vite at jeg var der, og derfor spurte jeg hva han skulle i skogen. Han var kommet for å hogge staur til å reparere gjerdet med, og hadde øks i hånden. Men nå la han den ved siden av seg, og spurte igjen hvorfor jeg gråt.

Jeg var så glad for å ha noen å snakke med, og nå fortalte jeg hele historien, alt om Terry og hvor vondt han hadde hatt det, om bildet hans og at han hadde flyttet hjem til oss, men ikke var blitt bedre. –Jeg bad alt jeg kunne at han skulle bli frisk, sa jeg fortvilet, –men det hjalp ikke. Gud hørte ikke på meg, og så døde Terry.

–Men Veslemøy, svarte Tandy langsomt. –Hvis du kom til meg og sa: «Det er et lite lam her nede som har skadet seg så det ikke kan gå,» – og beitemarken der var bratt og steinene skarpe. –Sett så at jeg kom og tok lammet opp i armene mine og bar det til en annen beitemark, en vid slette med grønt gress, ville du da komme og si til meg at jeg ikke hadde brydd meg om det du sa, ville du det?

Jeg så opp på ham uten et ord; jeg trodde jeg begynte å skjønne.

–Og lille venn, fortsatte han. –Den gode hyrde har tatt lammet sitt med seg hjem. Det er det hele. Det er ingen grunn til å være redd.

–Men det var ikke slik, sa jeg og fikk øynene fulle av tårer igjen. –De har begravd Terry nede i jorden, og der gikk vi fra ham. Han var så alene, og det er så trist. Hvordan kan Terry være hos den gode hyrde når vi lot ham ligge alene i jorden?

Den gamle mannen svarte ikke med det samme. I stedet begynte han å rote med hånden i lauvet som om han lette etter noe. Endelig fant han det han lette etter og holdt fram en blank, brun kastanjenøtt i det ene hånden og det tomme nøtteskallet i den andre. Det var vissent og gammelt, med grønne pigger som begynte å bli brune. –Si meg nå, sa han, –hvordan skal det gå med kastanjenøtten, og hvordan tror du det går med skallet? –Å, svarte jeg, –skallet ligger her i bladene, og så tenker jeg det visner vekk. Det er ikke bruk for det mer. Men kastanjenøtten får rot og blader og blir til et nytt kastanjetre. –Det er ganske riktig, sa Tandy, –du kunne ikke sagt det bedre. Men si meg nå, Veslemøy, når du ser det nye kastanjetreet som strekker de små, nye bladene sine opp i solskinnet til våren, mens fuglene synger rundt omkring og regnet vanner det, da vil du vel ikke sørge mer for det gamle skallet som er visnet under lauvet, vil du vel? –Nei, svarte jeg og så ham fast opp i øynene. Atter syntes jeg at jeg skjønte hva han mente. –Jaja, sa den gamle glad, –så må du også slutte å sørge for det som ble lagt ned i jorden. Det var jo bare skallet. Den vesle karen vokser seg sterk i solskinnet der oppe hos Frelseren.

De snille, gamle øynene hans lyste av glede når han snakket. Han kastet kastanjenøtten og skallet på marka, slengte øksa over skulderen og reiste seg langsomt, for han var så stiv og støl av gikt i knærne. Så tok han kappen av meg og sa at jeg måtte skynde meg hjem. –For hvis jeg ikke kommer videre, sa han, –så får jeg ikke reparert gjerdet, og så løper sauene mine ut igjen. Farvel, Veslemøy, og Gud velsigne deg!

Jeg så etter ham der han gikk inn i de gylne skyggene i skogen. Så bøyde jeg meg og plukket opp igjen kastanjenøtten og nøtteskallet. Jeg holdt dem fast i hånden da jeg begynte å løpe hjemover, for jeg var kald og trett, og skumringen begynte å falle. Da jeg nådde våre marker var himmelen i brann av solnedgangen, og opp mot fargeprakten så jeg en mørk, liten skikkelse som så utover. Det var Philip; han var kommet for å se etter meg. Jeg løp bort til ham og stakk hånden min inn i hans, og så gikk vi glade hjemover.

–Hva er det du har der? spurte han nysgjerrig og kikket bort på den andre hånden min. –Det er en kastanjenøtt og det gamle skallet, svarte jeg, –og det ligner på Terry. Det har Tandy sagt. –Hvorfor det? spurte Philip. –Jo, svarte jeg. Men det var ikke så lett å forklare det. –Det som hviler nede i jorden, ligner på skallet, og det gjør ingenting, for Terry hadde ikke bruk for det mer. Men det som er inni, er levende, og det er gått for å være hos den gode hyrde, og nå er jeg ikke så bedrøvet for det lenger. Tandy sa at det var akkurat som et lam som blir båret til en annen beitemark, der gresset er bedre. Philip nikket.     –Nå skjønner jeg det, sa han, –og jeg er glad for at du ikke er så trist mer.

Da vi kom hjem, hadde tante tent på peisen, og hun og Terrys mor, Philip og jeg skulle spise aftens der inne. Det var nesten som om vi var på tur, for vi satt rundt peisen og spiste egg og smørbrød og drakk varm kakao. Jeg hadde vært lenge ute, og Philip hadde spilt fotball, så vi var sultne begge to. Nå satte vi oss nær inntil varmen og koste oss riktig. Ja, selv Terrys mor smilte.

Først da vi hadde spist alt vi orket, sa tante plutselig: –Terrys mor og jeg har lagt en plan. –Har dere det? spurte vi interessert.     –Får vi høre om det? –Ja, sa tante, –for det er en plan som dere skal hjelpe til med. Ja, jeg trenger ganske mye hjelp. Dere vet, nå som lille Terry er borte, har vi lyst til å gjøre noe til minne om ham. Terry var svak og syk, og vi kunne ikke hjelpe ham så han kunne bli frisk. Men det er andre syke og svake barn som vi kanskje kunne hjelpe. Og nå når jeg har Terrys mor til å hjelpe meg i huset og Ruth er blitt så flink, så tenkte jeg at vi kunne forsøke å finne noen av disse barna og ha dem her hos oss i ferien. Jeg kjenner en som arbeider i et fengsel i London, og jeg tror nok han kan hjelpe oss. Jeg tenkte jeg ville skrive til ham og be ham finne to eller tre små barn som hadde bruk for å komme på landet og få frisk luft og god mat, og så ville vi be dem hit i juleferien. Og så skulle vi gjøre det så hyggelig vi kunne for dem. Har dere lyst til det, Philip og Ruth?

Vi syntes det var en flott idé, og begynte å snakke i munnen på hverandre og legge ivrige planer om hva vi ville gjøre for at det skulle bli en riktig festlig ferie for dem. I grunnen var dette en lettelse for oss, for etter at Terry var død, hadde vi nesten kjent det som vi ikke burde snakke om annet enn ham. Men dette kunne vi trygt snakke om, for i grunnen handlet det om Terry, dette også. Og så begynte vi å legge planer om juletre og julegaver, julepresanger og julemat. Vi ble ganske røde i kinnene, og øynene strålte.

–Tante, ropte jeg til slutt og satte meg på fanget hennes. –Dette var da en fin idé; hvordan kunne du komme på den? –Jo, svarte tante. –Du er så glad i å høre om den gode hyrde, så nå vil jeg fortelle deg hvordan jeg kom på det. Det var den morgenen da jeg for første gang gikk for å hilse på Terry. Da jeg gikk gjennom skogen, kom jeg til å huske på et vers i Bibelen som jeg ikke hadde tenkt på på mange år. Det var noe Jesus sa til en av disiplene sine like før han for opp til himmelen igjen. Han sa: «Fø mine lam!» Derfor var det jeg så gjerne ville at Terry skulle komme hit til oss. Og den morgenen han døde, sa jeg til meg selv: «Dette lammet har ikke bruk for meg mer, men det er mange andre.»

Hun holdt inne og ble sittende og se inn i ilden. Jeg strakte hendene ut mot flammene, og så satt vi der alle i våre egne tanker. Sorgen over Terry var blandet med glede ved tanken på jul og fremtiden.

Vi skvatt alle sammen ved at telefonen ringte, og tante gikk ut for å ta den. Hun ble lenge borte, og da hun kom tilbake lo hun og så så hemmelighetsfull ut. –Enda en nyhet, forkynte hun, –og dette er den beste nyheten vi har hørt på flere år. Vi stirret forbauset på henne, men så spratt Philip plutselig opp og fløy mot henne. –Jeg vet det! ropte han, –Jeg kan gjette det! Det er mamma og pappa som kommer hjem!

Tante nikket. –Du gjettet riktig med en gang, og de kommer tidsnok til jul. Philip strålte av glede, men jeg satt der ganske stille på golvet med hendene om knærne. Jeg kjente meg plutselig både trist og trassig. Jeg var kommet til å tenke på noe tante Margaret hadde sagt for lenge siden. Hun hadde sagt at mor kom til å bli skuffet over meg, og jeg hadde slett ikke lyst til å møte henne igjen. Hun kom nok til å like Philip bedre enn meg, og så kom jeg til å bli slem og ulykkelig og misunnelig igjen. Og nå som vi akkurat hadde begynt å få det så hyggelig! Jeg så vekk og bet meg i leppen.

Philip ristet utålmodig i skuldrene mine. –Er du ikke glad? hylte han, –hvorfor sier du det ikke da? Jeg bare trakk på skuldrene. –Jo, svarte jeg, for jeg visste at det ventet alle at jeg skulle si. Men så reiste jeg meg, for jeg hadde lyst til å komme meg vekk fra dem. –Jeg tror jeg går og legger meg, sa jeg kaldt.     –Det er så sent. God natt, tante Margaret.

Men en halv time senere kom tante Margaret stille opp og satte seg på sengekanten min. –Ruth, hvisket hun, og hun hørtes engstelig ut. –Hvorfor er du ikke glad, slik som Philip? Jeg vred på meg og boret det varme ansiktet mitt ned i puta. Men tante gikk ikke; hun ventet tålmodig, og da jeg skjønte at hun virkelig ventet på svar, hvisket jeg: –Du sa at hun ikke ville like meg, og det vil hun nok ikke heller. –Men Ruth da! sa tante, –det har jeg aldri sagt. Jeg sa at hun kom til å bli skuffet når du var frekk og slem, men det er jo lenge siden. Jeg vet at du har gjort ditt beste for å bli snill, og det er virkelig noe som er blitt annerledes med deg. Du har vært så mye greiere å ha med å gjøre i det siste, og du kan da skjønne at mamma er veldig glad i deg.

Jeg lå der ganske stille, og var ikke flau engang da jeg sa: –Jeg vet hva det kommer av. Det er bildet mitt; jeg er blitt annerledes fordi jeg kjenner den gode hyrde. –Ja, sa tante. –Det har du rett i. Bildet ditt og det å kjenne den gode hyrde har gjort mye annerledes for oss alle sammen.

Hemmeligheten i Krattskogen, kapittel 22

Han bærer lammet hjem

Jeg glemte ikke det jeg hadde lovt, og så snart det ble lørdag, drog jeg av sted for å spørre pastor Robinson om han kunne hjelpe meg å få tak i et slikt bilde til Terry. Philip var gått til skolen igjen den dagen for å spille i en fotballkamp, så jeg måtte gå alene. Men det gjorde ingenting. Jeg syntes det var en deilig tur over til prestegården, og denne dagen var det klar himmel, og vinden bar med seg duft fra skogen med vått lauv og fra mange bråtebranner rundt omkring  på gårdene. Jeg plukket de fineste bladene jeg kunne finne og laget krans til håret, og så fantaserte jeg at jeg var en liten fe i skogen, men jeg så jo slett ikke slik ut med mine mørke, stramme fletter og et ganske alminnelig, fregnete ansikt.

Fru Robinson satt ved vinduet og sydde, og jeg stakk innom og fikk en prat med henne og en sjokoladekjeks. Tvillingene lå og lekte seg i lekegrinda, og jeg kunne ikke gå videre før jeg hadde lekt litt med dem, så da jeg endelig satte kursen mot kirken, hvor pastor Robinson holdt på å stelle til for gudstjenesten om søndagen, begynte det å bli kveld, og jeg kunne ikke kaste bort tida med å forklare noe unødig.

–Pastor Robinson, begynte jeg idet jeg skyndte meg opp midtgangen. –Kan du huske det bildet du gav meg? Han la fra seg det han stelte med og satte seg på trappetrinnet opp til koret, og jeg satte meg ved siden av ham. Det var så hyggelig med pastor Robinson – en fikk alltid hele hans oppmerksomhet. –Javisst husker jeg det, svarte han. –For du vet jeg har et liknende bilde på kontoret mitt. –Å, ja, sa jeg.  –Visst har du det. Men jeg har lyst å få tak i det bildet som kommer etter. Tror du det er et slikt bilde?

Pastor Robinson så forbauset ut. –Jeg skjønner ikke hva du mener med det bildet som kommer etter, sa han vennlig.  –Mener du et annet bilde av samme kunstneren? –Å nei, svarte jeg, –det er det samme hvem som har malt det. Jeg mener et bilde av det som kommer etterpå – etter at den gode hyrde har tatt lammet opp og holder det trygt i armene sine. Terry liker ikke mitt bilde, skjønner du. Han blir så redd, for han sier at han aldri kan være sikker på at hyrden virkelig klarer å redde det lammet. Du vet, det ser ikke ut som hyrden har noe særlig lange armer, og lammet er langt nede på stupet, og Terry blir så engstelig, så jeg tenkte jeg skulle forsøke å få tak i et bilde av det som kommer etterpå, når lammet har det godt, og det ikke er noe å være redd for mer.

Pastor Robinson hadde ikke tatt øynene fra meg mens jeg snakket, og nå svarte han alvorlig: -Jeg skal gjøre mitt beste for å skaffe Terry det bildet som kommer etter, sa han. –Men Ruth, du må ikke la Terry tro slik om lammet. Tror du at du kunne lære ham et skriftsted hvis jeg lærte deg det først? –Å ja, svarte jeg, –det er jeg sikker på at jeg kunne. Jeg har lært ham flere allerede. Er det et vers om den gode hyrde? –Nei, ikke akkurat det, sa Robinson. –I allfall nevner det ikke hyrden, men det er om han likevel. Det er dette: «Han kan fullkomment frelse.» Vet du hva «fullkomment» betyr, Ruth? Nei det visste jeg ikke. –Det betyr så langt som noen kan. Helt og holdent. Det vil si at hvor langt det lammet har gått bort, hvor høyt det har klatret eller hvor dypt det har falt, så kan hyrden likevel nå det. Det vil si at det ikke er et menneske i verden, hvor slemt det er eller hvor langt bort det er kommet fra Gud, som Herren Jesus ikke kan frelse så snart de ber ham om det. Jeg så fornøyd opp på ham . «Fullkommen», gjentok jeg. Ja, jeg skal huske det og si det til Terry, og så behøver han ikke være lei for det med sauen lenger. Takk skal du ha, Robinson. –Og på mandag, lovte min venn, idet vi hånd i hånd gikk ut av kirken,   –på mandag skal jeg over til Hereford, og da skal jeg se om jeg kan finne et slikt bilde som du ønsker deg, i en av butikkene der.

Samme kveld lærte jeg Terry det nye skriftstedet, og forklarte hva det skulle bety. Han ble glad for å lære det, og han lovte at han skulle være aldeles sikker på at det stakkars lammet kom seg trygt hjem, fordi «fullkommen» ville si at enda de verste stup ikke kunne hindre den gode hyrde i å finne lammet sitt.

Men stakkars Terry var så trett den kvelden, så trett at jeg bare ble der noen få minutter. Han var blekere enn han pleide å være også, og stadig gjorde han grimaser som om det verket fryktelig i ryggen hans. Moren hadde nesten ikke gått fra ham hele dagen, og tante hadde stelt fine, små retter for å friste apetitten hans, men til ingen nytte. Terry vendte bare ansiktet mot vinduet og lå der uten å bry seg om maten.

Flere dager gikk, og bøken utenfor vinduet begynte å miste bladene sine. Terry sa sjelden noe, men han likte å ligge der og se når bladene føk i vinden, og selv om moren hans satt ved siden av ham det meste av tida, lå han helst og så ut. Doktoren kom to eller tre ganger i uka, men hver gang var han så alvorlig og trist at vi ikke torde spørre ham hvordan det gikk med Terry, og når han kunne få lov å stå opp igjen.

Så var det en ettermiddag jeg kom løpende hjem fra skolen før Philip. Jeg slengte ranselen i gangen og fløy opp trappa, men så stanset jeg utenfor døra hos Terry og åpnet den stille, for i det siste dagene hadde selv jeg begynt å skjønne at jeg måtte være stille her. Men jeg stoppet forbauset på dørstokken, for ved siden av senga satt pastor Robinson, og Terrys bleke ansikt var vendt mot ham med noe som liknet et smil, mens han hørte på en fortelling om en tiger.

Jeg trakk fram en krakk og satte meg til å høre, like til tigeren var død og begravd under et palmetre. Da trakk pastor Robinson fram en flat pakke som han hadde gjemt under frakken. –Jeg ventet med denne til du skulle komme og åpne den, Ruth, sa han. Med ivrige hender rev jeg papiret og hyssingen av. Terry så på mens jeg pakket ut bildet og la det på dyna i all sin prakt. Vi ble så glade begge to at vi sa ikke et ord; vi bare gispet og stirret på bildet.

Det var innrammet og viste en mark full av masse hvite sauer som alle gikk samme vei og nippet i graset der de gikk. Foran dem vandret en hyrde med lang hyrdestav, og i armene hadde han et lite lam som lå og sov fredfullt. Det var Terry som brøt stillheten. –Hvor skal han hen med det? spurte han plutselig.     –Hjem, Terry, svarte pastor Robinson. –Han bærer det trygt like hjem. –Hvor er hjem? fortsatte Terry. –Det er der hyrden bor, og hvor vi får se ham ansikt til ansikt, svarte pastor Robinson. –Skal jeg lese noe for deg, Terry, om det hjemmet? Gutten nikket, og presten tok fram Nytestamentet fra lomma og leste med langsom, klar stemme om den staden der Gud bor. «Og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik og ikke pine skal være mer»

Igjen ble det lenge stille. Så hvisket Terry: –Å, ikke pine mer. Det måtte bli nydelig! Og så etter han hadde tenkt seg litt om, la han til: –Kan alle komme dit, eller bare de snille? –Jo, svarte pastor Robinson, porten er åpen for alle som vil gå inn og som hører den gode hyrden til, enten de har vært snille eller stygge. Du skjønner den gode hyrden døde for at vi skulle få lov til å komme inn. Kan du den sangen? Nå skal jeg lese den for deg:

«Den gode  hyrde, han ble gjort til soning for vår synd.

Kun han kan åpne himlens port og la oss komme inn.»

Igjen ble det stille. Så hvisket Terry: –Fortell meg mer om de der tigrene. Mens vi satt og lyttet til tigerfortellingen, sovnet Terry med hånden på bildet, og pastor Robinson og jeg listet oss ut av rommet.

Neste lørdag gikk Philip og jeg i butikken og kjøpte to påskelilje-løker til Terry og noe fiber som vi plantet dem i. Vi tenkte han skulle ha dem i vinduskarmen, slik at han kunne se de grønne skuddene og blomstene komme opp neste vår. Vi satt på golvet og plantet dem i blomsterpotter, og Terry lå taus og så på. –Er det ikke rart, sa Philip plutselig. –En skulle ikke tro at det var gjemt en påskelilje inne i denne gamle, døde løken! –Nei, svarte jeg, –det ville jeg aldri gjettet. Det ser ikke ut som det er plass til den inni der engang. Men jeg vil sette min høyt oppe i blomsterpotten, så kommer den fortere opp.  –Nei, det betyr ingenting, sa Philip, –den kommer ikke opp før det er tiden til det. Men når våren er her, så greier den å komme fram, samme hvor dypt i jorda den ligger.

Jeg skulle til å diskutere dette, men så fikk jeg se ansiktet til Terry. Det var blekere enn ellers og aldeles vridd av smerte. Jeg gikk bort til senga og tok tak i hånden hans. –Å, stakkars Terry, sa jeg. –Gjør det fryktelig, fryktelig vondt? Skal jeg hente din mor? Han rystet på hodet. –Nei, hvisket han. –Hun tar sånn på vei når det verker slik. Så snufset han litt og la til: –Skulle ønske jeg kunne reise dit hvor det ikke er mer pine.

Philip og jeg ble aldeles fortvilet, for vi hadde aldri sett Terry slik før. Han var jo så tapper og pleide aldri å nevne hvor vondt han hadde det. Etter en stund sa Philip stille: –Jeg tror vi ber til Gud at han skal ta bort pinen og verken din og hjelpe deg å sovne. Vi har jo lest i Bibelen om folk som kom til Jesus, og så hjalp han dem. Legg deg på kne, Ruth, så prøver vi.

Philip hadde aldri bedt høyt før, og ordene kom nokså haltende: –Kjære Gud, vær så snill og ta vekk verken fra Terry. Vær så snill og gjør ham frisk snart, og gjør slik at han får sove. Amen.

Så åpnet vi øynene og så håpefullt  på Terry, for vi ventet nesten å se at skyggen av lidelse skulle gå bort med en gang. Terry hadde alt åpnet øynene og festet dem på bildet som nå hang like over senga hans.

Mens vi sov den natten, var det mange som gikk opp og ned i huset, for tante og Terrys mor gikk ikke til sengs i det hele tatt, og doktoren kom like før midnatt. Men det var ingen som hørte trinnene til den gode hyrde da han kom og tok Terry opp i armene sine. Og slik fikk Philip svar på bønnen sin på en måte som han aldri hadde drømt om, for før sola hadde stått opp igjen, mens stjernene ennå tindret på den mørke høsthimmelen, hadde Terry forlatt den sundrevne, lidende kroppen, og all pine var borte for alltid. Den gode hyrde hadde båret ham hjem.